Et siste solgløtt

Wikimedia

Joint Birthday at Øverby

Fellesbursdag på Øverby søndag 11. des. 2016.

The lavvu costs 60$ a day for rent, shared at five families equals 12$ each

The snow returned for the birthday;-)

Reindeer furs

A little snow makes great joy!

A Small Street of Albaicin with Stairways

Wikimedia

Flickr

Skøyteis

Flickr

Antropocen på Toten

Wikimedia

Flickr

Arme Blåveissvingen

Blåveissvingen har fått seg en skikkelig blåveis fra AKIS's jernneve. Det blir lenge til den kommer seg etter denne trøkken!

AKIS (avanserte konkurranse-industrielle system) er et akronym skapt av den naturfilosofiske høvdingen Sigmund K. Setreng, som tråkket sine ungdomssko i Øverskreien.

Som kulturbærer og vokteren av herr Fossemøllens øyensten hadde jeg ikke bruk for all denne teknologien. Var det ikke for de subeksurbane som har okkupert herr Fossemøllens land og invadert grenda til Totenåsens apostel, ville jeg hatt reint vann i brønnen til evig tid.

Det er bare å innse at grenda mi har gått fra Kristus til Servoglobus, og at mitt sted og min kultur er tapt. Jeg er den siste fossemølling, min skjebne er den samme som for den siste mohikaner.

Wikimedia.

AKIS's jernneve. Selv Fantomets høyrehook kommer til kort mot denne her!

Wikimedia.

Jernnevens eier, med kraftig overarm.

Wikimedia.

Grøfta graves fire meter dyp med PVC-rør nederst for kloakk, deretter PE-rør for vann og to lag isolerende polystyren. Det hele dekkes med steinmasser og blir umulig å grave opp igjen når AKIS faller.

Dette skal graves ned på kryss og tvers over herr Fossemøllens øyensten, slik at de subeksurbane ikke skal dø i bunkerne sine.

Romernes sivilisasjonsprosjekt er med dette fullført. Selv her i steinrøysa oppunder Totenåsen er barbarene nord for Rhinen endelig temmet, og koblet opp mot sivilisasjonen i alle bauger og kanter.

Julius Cæsar ville glist i sin grav hvis han fikk se dette her!

"Plast, et miljøproblem"

Wikimedia.

Dette var velkomstportalen for grenda til Totenåsens apostel. Her var en gang et levende kulturlandskap.

Nå er det grenda til Le Corbusier.

By og land er endelig forenet i Corbusiers ånd.

Hurra!

Wikimedia.

Et lite knippe kvit blåveis fra Blåveissvingen i våres.

Nå er deres røtter revet opp, på samme vis som mine historiske røtter er revet av.

I min barndom ville denne buketten blitt plukket på veg hjem fra skolen for å varme et moderhjerte.

Wikimedia.

Blåveissvingen i høst, i grått, i sorg for hva som venter rundt neste sving.

Etter denne vegen vandret så mange stolte kvinner og menn, som borgere av en av landets ypperste grendekulturer.

Her gikk Totenåsena apostel Magnus Johansen Dahl til kremmers hos min oldefar nede på Olterud landhandleri. Noen ganger slo de kanskje følge opp igjen, tro hva de diskuterte, til elvas sang?

Min tippoldefar Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919) spaserte her sprekkeferdig av stolthet, da det var klart at han fikk overta husmannsplassen Grythengen, hvortil han ble hentet fra Kvernumsstrykene ved Skreia for å drive sagverk og mølle i Olterudelva under Grythe.

Nå vandrer jeg her, den siste fossemølling, med et tomt hjerte og grått sinn.

Wikimedia.

In Service of the Subexurbanites

Wikimedia

Nysnø ved Eiktunet i november

Engum

Wikimedia

Flickr

Tuneika

Wikimedia

Høyløa

Wikimedia

Snøskigard

Wikimedia

Husmannsstuggua fra Nysveen

Wikimedia

Slipesteinen

Wikimedia

Småruter

Wikimedia

Blomsterhavet ved Oslo domkirke

Fotografiet er benyttet i boka Norge er større enn vi tror av Ernst Baasland.

Wikimedia.

Adjø, Blåveissvingen!

Et aller, aller siste bilde fra Blåveissvingen, hvorfra jeg har så mange minner, og hvor vi plukket store buketter av blåveis og kvitveis til mødrene våre på veg hjem fra skolen.

Regnet med at skogen var hogget da jeg kom der i dag, men heldigvis fikk jeg tatt dette siste bildet, antar skogen forsvinner i løpet av dagen.

Alt ble rett! Lyset, tåka, monochrome-nyansene. Fotoet utstråler all min kjærlighet til stedet.

Underlig å tenke på at jeg er av de siste på jorden som kjenner til denne stedskjærligheten.

Wikimedia.

Flickr.

After the Trains

By the old railroad trial of Skreiabanen.

Flickr.

"Family biking along the abandoned railroad of Skreiabanen".

Frost ved Kraby

Wikimedia

Wikimedia

Gult hus med epletre

Flickr

I skolegården

Arven etter Totenåsens apostel er for verdifull til å glemmes

Hva som har skjedd med Grythengen er hinsides min fatteevne. Det kjennes som om stedet er kastet ned i Dommedagsberg. Enten er det noe fullstendig galt med meg, ellers så er det noe fundamentalt galt med samfunnet og det moderne mennesket. Noen mellomting er ikke mulig, det er enten eller, leseren får selv bedømme.

Personlig klarer jeg ikke annet enn å se det slik at ødeleggelsen av stedet mitt, grenda mi og arven min, er en del av den globale kampen mot kulturen. Globaliseringens skyggeside.

Om det er mulig å berge stabburet til min oldefar for å ta vare på minnene og arven etter Totenåsens apostel, vil tiden vise. Kanskje er alt fortapt?

Hos Verdidebatt.

Stabbur etter Even Helmer Holmstad ved Grythengen på Toten, ferdigstilt 1920.

Wikimedia.

Origo.

- Kulturbærerens rolle

Fra artikkelen:

Dessverre er ikke Toten og grenda mi lenger verdige å være vertsskap for arven etter Totenåsens apostel. Derfor velger jeg å satse på plan B, et museum til minne om Totenåsens apostel i Hurdal, utenfor Grue gård, som blir liggende i den nye landsbygata til Hurdal Urbane Landsby. Et godt valg, da Totenåsens apostel i lengre tid arbeidet i Hurdal før han tok føttene fatt over åsen til Toten, til det som var grenda mi.

Å kalle dette for Fellesmisjonsmuseet har jeg gått bort fra, da Totenåsens apostel var så MYE mer enn Fellesmisjonen. Han var inkarnasjonen av det rurale Norge, grende-Norge, mannen som gikk Isak Sellanraa en høy gang. Et kultmuseum for Totenåsens apostel vil av den grunn være det naturlige å satse på. Til inspirasjon for en ny retrovativ sivilisasjon!

Istedenfor å gå til grunne sammen med grenda mi, vil jeg i tiden framover arbeide på plan B. Arven etter Totenåsens apostel er for verdifull til å gå tapt sammen med vår tids dårskap. All støtte er kjærkommen!

Selvsagt skulle jeg ønsket stabburet kunne få fortsette å leve ved tunet hvor det ble født. Men nå har alt mistet sin sammenheng, stedet er ikke lenger en del av stedet, ødelagt av folk uten stedskjærlighet, uten røtter, de som ikke ser den dype grenda. Grythengen har blitt hva Christopher Alexander ville kalt "a cluster of mechanics" (mekanisk ansamling: ansamling = noe som har hopet seg opp, en slags dumpingplass).

Av denne grunn er jeg overbevist om at min oldefar, som var en trofast disippel av Totenåsens apostel, ville vært lettet over å kunne donere stabburet sitt til minne om sin læremester.

- Grenda mi kunne oppnådd kultstatus

Måtte museet til Totenåsens apostel oppnå kultstatus!

I rommet til venstre for døra er et flott rom for Fellesmisjonskafeen, hvor vi vil servere kringlene etter bestemor, som var fast tilbehør til misjonskaffen for bedehusene rundt Totenåsen.

Disse er det kun tre mennesker som kjenner oppskrifta til i dag, og de kan regnes som totenkringler like mye som andre kringler.

Folk kom langveisfra for å kjøpe kringlene til bestemor.
¤¤¤¤¤
I hovedrommet vil det passe med en utstilling for grenda til Totenåsens apostel, med hovedvekt på de to engene Grythengen og Holmstadengen og deres skjebne.

I tillegg blir det informasjon om det utvalgte kulturlandskapet etter Knai i Hurdal, samt et stort kart over Dahlsleden, i fotsporene til Totenåsens apostel.
¤¤¤¤¤
Andre etasje vil i sin helhet vies Totenåsens apostel og hans virke i grendene rundt Totenåsen.

Wikimedia.

Fotografiet er hentet fra artikkelen "Grendepolitikkens arnested - hos Totenåsens apostel". Her er et nydelig lys og en lun stemning.

Hva jeg søker er noen som kan male dette bildet med min oldefar og Totenåsens apostel i hver sin stol, i alvorlig diskusjon om viktige ting, som grendepolitikk, jordbruket og skriften. Maleriet må vise dem og omgivelser slik det var under Dahls tid. 

Maleriet vil få hedersplassen i museets hoveddel, på gavlveggen over kaferommet, som blir innerst i andre etasje. Tanken er at det skal dekke det meste av veggen, med en god belysning, som suger de besøkende inn i bildet når de kommer opp trappa.

Dette fotografiet er fra artikkelen "Vår rurale arv".

Bildet viser brua over Nygardseterdammen, hvor vegen til Kolbu gikk beint over skogen før i tiden.

I bilder av Dahl i Fellesmisjonsboka kan jeg se at han var en bredskuldret fyr, og jeg har kommet til erkjennelse av at det var Dahl selv som opparbeidet Nygardseterdammen, som i min barndom var lik et svart dyp under brua, hvor de største ørretene holdt til. Dette var en utrolig kraftprestasjon!

Her satt Totenåsens apostel og fisket fersk ørret til årets nypoteter!

Hva jeg søker er noen som kan male Dahl sittende her på Nygardseterbrua med fiskestanga. Maleriet bør få fram mannens rå muskelkraft, for vi har ikke å gjøre med en bleik emissær, men en rural kjempe.

Wikimedia.

Teksten "Vinduet til M.J. Dahl" er utledet fra fotografiet.

For dette bildet ser jeg for meg et maleri hvor Dahl sitter på kjøkkenkrakken og skuer utover grenda si gjennom høyre rute, med direkte utsyn til den første av engene, Grythengen, hvor den disippel han hadde kjær holdt til.

Maleriet bør vise den gleden og tilfredsstillelsen Dahl kjente på over å tilhøre denne stolte grenda, som hadde tatt så vel imot ham og hans budskap.

I tillegg bør det vakre kulturlandskapet reflekteres i Dahls ansiktstrekk, som han selv var den beste opprettholder av.

Wikimedia.

Her kom Dahl hjem mang en gang til sin kjære eng etter å ha gjort unna totenåsrunden til alle vennesamfunnene som vokste fram i hans fotefar rundt åsen.

Bildet har god sommerstemning og bør bearbeides til et maleri av Holmstadengen i sin storhetstid, småbruket som under Dahl fikk Landbruksselskapets diplom for sitt jordbruk.

I forgrunnen vil vi se den robuste skikkelsen til Dahl bakfra der han kommer hjem etter turen rundt åsen, kanskje med armene hevet i glede med bibelen i høyre hånd, slik at vi virkelig føler hans pris til Herren over dette fantastiske stedet, hvor han samlet sangene til Pris Herren.

Wikimedia.

"Stabburet til tippoldefaren min".

En kjærlighetserklæring til stabburet etter tippoldefaren til den lille jenta som løper inn stabbursdøra en sommerdag ved Grythengen.

Hun er herr Fossemøllens sønne-sønne-sønnesønns datter.

Det var hun som skulle ha båret hans øyensten!

Flickr.

Trip to Eiktunet Free Air Museum on October 2, 2016

Again our Sunday trip went to Eiktunet free air museum at top of Gjøvik, the only place in town made out of adaptive morphogenesis, and hence worth lowing. This dam in the center of the museum area is made exactly how Christopher Alexander teaches us!

Luckily the area still has not one modernist construction!

Flickr.

The home of the priest at Biri Church is moved to Eiktunet, and is now rented out for celebrations and exhibitions.

Se an earlier series of images from this building in wintertime here.

Flickr. 

"Vealunne" in Norwegian.

Flickr.

The view from the museum area is the best in town. Here we see Hovdetoppen, a top in middle of town, where the modernists are eager to land a huge UFO-building, worthy Kunstler's eyesore of the month. Luckily they didn't succeed with their first attempt!

Flickr.

View toward Totenåsen Hills.

Flickr.

Grythengen skulle vært en grendeportal av verdensklasse!

Bill Mollison, permakulturens far, er død.

Han viet sitt liv til bekjempelsen av Servoglobus og hennes herjinger med vår jord, hennes forførende evner og forgiftning av menneskekulturen. Dessverre valgte ikke Toten å la Grythengen bli et sted for permakulturen, de ser heller at dette unike elvestedet blir et av Servoglobus sine gjeveste trofeer.

"When the needs of a system are not met from within itself, we pay the price in energy and pollution." - Bill Mollison 

I Grythengens tilfelle betaler vi en enda høyere pris. Ingen fossemølling vil noensinne igjen kunne kalle seg en stolt fossemølling, og Toten vil ikke ha noen rett til å kalle seg Totscana. Aldri vil totningene med byrgskap kunne glede seg over å ha fostret filosofen Sigmund K.Setreng, elvemennesket framfor noen, slik de har herjet med Grythengen, Totens fremste elvested.

Bill Mollison hedres som en helt av verdensklasse!

Toten har med sin behandling av Grythengen blitt et sted av vanære i verdensklasse!

Elvebruket Grythengen skulle vært en grendeportal av verdensklasse!

Et siste bilde av Grythengen før teknokratene kommer med pumpehuset sitt. Hvem vil med hånda på hjertet proklamere at det her vil bli vakrere med et pumpehus?

Fra låve til pumpehus.

Pumpehuset kommer ned mot krysset. Ovenfor her var vaskedammen, hvor damene vasket klær, og helt øverst hvor grunnmuren til låven og kjørbrua var, var brønnen. Ovenfor her gikk stien hvor Helmer Holmstad den eldre gikk ned dalsida til filosofibjørka si.

Flickr.

Wikimedia.

Her gikk herr Fossemøllen og Helmer den eldre fra Grythengen ned til Olterudelva. I dag leder stien opp i ingenmannsland og har mistet sin mening, en av mange ugjerninger ved Grythengen. Rett ovenfor der stien kommer ned i dalen står bjørka Helmer fredet.

Flickr.

Tenk at den store herr Fossemøllen gikk her!

Flickr.

Bjørka min oldefar Helmer Holmstad fredet. Tenk hvor vidunderlig alt var på hans tid. Først gikk han forbi brønnen, som gav liv. Deretter ned stien fra Grythengen til Olterudelva, som bugnet av bekkeørret. Der stien kom ned stod denne bjørka, som var stor allerede på hans tid, og som han anså for hellig og befalte at ingen etterkommer skulle røre.

Under denne bjørka satt min oldefar og filosoferte over livet, til elvas liflige toner.

Seinere kom Valbydalen, hvor Roger Ruud debuterte innen hoppsporten som guttunge. Hoppbakken medførte et stygt inngrep i det hellige stedet omkring bjørka, men hun fikk heldigvis stå, selv om mang en hopper var på nippet til å gli inn i treet.

Flickr.

Telthuset til Fellesmisjonen står på grunnmuren til den første Solhaug trevare, og før dette stod trolig herr Fossemøllens mølle her.

Flickr.

Der skovljulet satt.

Flickr.

En mektig mur med vannkanal nedenfor skovljulet .

Flickr.

En gammel slåmaskin.

Flickr.

Her satt garantert min bestefar og kanskje min oldefar. Nå har skogsvaflene slått seg ned her, en favoritt for eldstejenta på tur.

Flickr.

Et melkespann fra Grythengen, som endte sine dager nede i dalen. Småbruket huset tre kyr.

Flickr.

Steinfyllinga hvor herr Fossemøllen og hans sønner kjørte 1400 hestelass med stein under rydding av vollen.

Flickr.

Kraftige granlegger, masse mat for trekryperne, som det er gode bestander av etter dalen.

Flickr.

Rådyrstien over der potetåkeren til Per Post en gang lå. Han levde før min far ble født, den gang Grythengen var en husmannsplass under Grythe. Far vet ikke hvor han bodde, men navnet indikerer at han arbeidet som postbud.

Flickr.

Steingjerdet Per Post la opp helt nederst i Grythengen, som seinere ble grensegjerde da stedet ble frigitt som husmannsplass.

Flickr.

I denne dammen ville ved min tilsynekomst bekkeørreten pilt i alle retninger i min barndom. Grunnet massiv grøfting oppe på Totenåsen er nå ørreten borte.

Flickr.

Det er tett mellom steinene i herr Fossemøllens ruindam, som gav kraft til skovlhjulet. Nesten som om mayaene skulle ha bygget den.

Flickr.

Fjorårets bilde av ruindammen, da dagens bilde ikke ble helt vellykket.

Flickr.

I dag får de subeksurbane kraften fra høgspentnettet, som flere steder krysser Olteruddalen, og under de fleste av disse krysningspunktene har det gått jordras.

Grythengen er stygt herjet av en rekke høgspenttraseer, en svært urettferdig skjebne, da stedet har massevis av kraft til eget bruk fra elva, sola og skogen.

Flickr.

Det gamle elveløpet til Olterudelva øverst i Grythengen.

Flickr.

Vintereplene i hagen ved Grythengen er modne nå, de er ikke så søte som de andre eplene, men har bedre holdbarhet. Da vi var barn pakket vi dem i papir og lagret dem kjølig, slik at de holdt seg helt til jul.

Flickr.

Ofte har jeg mareritt fra Grythengen. Mitt siste mareritt var at herr Fossemøllens sønne-sønne-sønnesønns datter var forsvunnet i et lite mørkt hull i berget under Grythengen, hvor jeg ropte inn, men måtte innse at hun var borte for alltid.

Heldigvis våknet jeg og innså at hun lå ved min side, men fra Grythengens kjød er hun borte for alltid, forsvunnet i et mørkt hull av heslighet, kjennetegnet ved vår tid, hvor intet er hellig, hvor vi arbeider dag og natt for å kutte røttene til historien og landskapet.

Flickr.